Plantebabyer i alle vinduer.

Hei alle sammen.

Nå er det PÅSKEFERIE, hurra.

                                                                                                                                                                   Den har jeg tenkt å utnytte til fulle. Planen er å bare holde på med hobbyene mine og kose meg.

Jeg tyvstartet litt nå i uken som var. Jeg har nemlig hentet hjem alle pellisene mine. De har overvintret i kjelleren hos min mor og far. Jeg har ikke kjeller eller andre egnede steder å ha dem selv.

Men da foreldrene mine bestemte seg for å flytte og det skjedde midt i desember, så det litt skummelt ut for pellisene mine, jeg har jo ikke akkurat en heller, smiler. Problemet var nemlig hvor vi skulle plassere dem i det nye huset,  og var det plass? Og ikke minst, ville de tåle flyttingen? Det var nemlig usedvanlig mange kuldegrader og snø her akkurat da foreldrene mine flyttet, men det gikk heldigvis bra.

Nå er de vel i hus og er klippet ned og stelt etter alle kunstens regler. Det ser ut til at de jeg selv prøvde å overvintre her ikke har klart seg like godt, men jeg gir dem noen uker til. Men det skal sies, det er en utfordring å få det til å se lekkert ut mens de nye avleggerne vokser seg til småplanter.

Disse skal få komme ut så snart det går an, men jeg må nok vente til midten av mai, minst. Det er derfor jeg har ventet såpass lenge med å lage avleggere også, jeg må ha et sted å ha dem, og orker ikke ha dem inne alt for lenge. Men det er likevel verdt jobben. Jeg laget nye planter på denne måten for første gang i fjor, og det gikk over all forventning. Aldri har det vært så fint i hagen min.  Derfor har jeg litt av en gjeng på groing nå.

Jeg har satt dem tett i tett i torvbriketter, for da får jeg mange mange på relativt liten plass. Jeg vanner dem i fra skålen også, slik at de trekker til seg det vannet de trenger, for da jeg vannet dem ovenifra i fjord var det noen av dem som råtnet. Så får vi se, det hjalp i fjor.

 Foreløpig har jeg laget klar 50 avleggere, men siden jeg setter dem rett i jord og vanner regner jeg med at noen av dem ikke klarer seg. Det gjør ikke noe, jeg lager mer enn rikelig. Jeg skal enda lage noen til. For jeg har store og mange bed. Dessuten har min mor fått seg hage og da må Lisemoren trå litt til og sørge for rikelig blomstring der. Slik at pellisene har et sted å være til vinteren igjen. Det er også så kjekt å ta med seg en skjønn plante man har laget selv når man blir bedt bort.

Det går også fint å sette avleggerne i vann og få røtter på dem på den måten. Det gjør jeg med noen, og bruker så disse til å erstatte de jeg mister av de som ble satt rett i jord. Jeg synes det tar lenger tid når jeg skal vente på at de setter røtter i vann, men det er sikkert forskjellig hva folk foretrekker.

Over ser dere mine små avleggere, trygt plassert i kjøkkenvinduet. Det er veldig lett å få dem til, og de blir fort store og blomstrer. Men det krever at de blir pottet om når de er klare, og så gjødslet og stelt. I fjor hadde jeg noen som ble stående i de små pottene, og de blomstret og var fine, men de ble ikke særlig mye større. De jeg pottet om ble dobbelt så store i løpet av noen uker. Men så får de tåteflaske og kjærlighet her hos meg også da.

I år skal jeg prøve å ha dem der det ikke er tak også, regn eller ikke. Jeg må bare prøve. Så får jeg heller være flink til å klippe vekk det regnet ødelegger etterhvert. Det blir spennende.

Oppfølging følger.

Jeg benytter anledningen til å ønske alle en riktig

GOD PÅSKE

Klem fra Lisemoren

UTE-HAGING

Tro det eller ei, men i dag har jeg endelig fått jobbet i hagen. LYKKE :)

Snøen ligger fremdeles i store deler av hagen, men jeg har bokstavlig talt gravd frem et par bed og sitteplassen. (smiler) Terassene er nå snøfri, og de bedene som går klar for snøplogen og takfallet er nesten bare. Det er der jeg har haget litt i dag. Jeg har lukt ugress, og det var herlig å få litt jord under neglene igjen, kaldt, men herlig. !

I det ene bedet mitt stakk det lubne deilige påskelilje-knopper opp mellom snøen. Et nydelig syn som lover snarlig vår. Dessverre var flere av mine skjønne rhododendron knukket i snøen, noe jeg har vært redd for. Men jeg håper de blir fine likevel.

Ellers så har jeg fylt flere svarte boss-sekker med rusk og rask, og så enda litt mere rusk og rask, sukk. Gamle akebrett, og all granbaren som har lagt over krukker og bed gikk samme veien. Jeg hadde en stor opprydning inne like før det enorme snøfallet kom, og sekkene som egentlig skulle kjøres på søppelplassen ble istedenfor begravd i snø.

Da min nabo og svoger var innom i dag for å hente snupien og spurte
- hva skjer her da, det ser jo ut som rådalen her ute jo ! skjønte jeg at dagen var kommet, jeg måtte ta tyren ved hornene og rydde opp. Det pleier ikke akkurat å ligne den lokale bossplassen ved inngangsdøren min, men nå var jeg skummelt nær, huff.

Så i gang gikk jeg, og det var i grunnen deilig å renske litt opp. Barna mine var utskremte medarbeidere, men de jobbet utelukkende for skyhøye bestikkelser fra far i huset, som holdt seg inne og laget middag til oss. Gjerne for meg. Jeg elsker å være i hagen, nesten samme hva jeg gjør.

Jeg krydrer innlegget mitt med bilder fra i fjor sommer. Dette er blomster som jeg har dyrket frem fra frø, og som er knall-lette å få til. Jeg har ikke drivhus, men planter dem likevel ute, godt beskyttet inntil en vegg, i gjennomsiktige plastikkbokser, med plast-trekk over. Om dagen løfter jeg vekk trekket, noe som er særlig viktig i sol (de har bare sol på seg tidlig morgen), og om ettermiddagen tar jeg plasten på plass igjen.

Boksne mine står oppå en benk også, for sikkerhets skyld. Slik sår jeg, omtrent 1 april (i Bergen er det svært mildt), og det har alltid gått fint, til tross for en frostnatt eller to. Når plantene er klare for å prikkles, setter jeg dem rett på voksestedet, eller i potter, krukker og kar.

FOR DERE SOM VIL HA TIPS TIL LETTSÅDDE FRØ :

Bilde 2 viser : Erteblomst-staude, og den kommer igjen slik som denne i år etter år. Den på bildet er tre år og har alltid stått i denne store krukken, og ser ut til å trives med det. Kjekt med noe som kommer igjen fra år til år. Den blomstrer ikke før andre året, så ikke dere blir skuffet. Men det er bare å sette et par vanlige ertefrø (sommer) mellom staudefrøene, så har du blomstring fra dem første året, mens du venter.

Bilde 3 : Hagepoppelrose, og den er nydelig, stor og frodig. Jeg har aldri bommet med denne. Tror dette må være dronningen av sommerblomster. Anbefaler på det varmeste å prøve. Den du ser på bildet har bare vokst i krukke, men er frodig og fin. De blir enda finere dersom de får stå i et bed.

Bilde 4 og 5: Nellik, henge og vanlig. Også veldig lette å få til, synes jeg, og veldig flotte. Mine blomstret første året, til tross for at de ble sådd i april. Disse er nye hos meg, og jeg er spent på hvordan de blir i år. Det blir deres andre år hos meg. Da jeg tok vinterferie fra hagen, hadde jeg et par svarte plastkrukker med små nye nelliker som ikke hadde blitt plantet noe sted enneå. De ble bare satt under en benk. Da jeg gravde frem benken i dag fant jeg dem, grønne og fine, og en av dem hadde allerede kommet med knopper :)

Bilde 6 : Månedsjordbær, kom også som bare det, og var veldig lette å få til.  De bærer frukt til frosten kommer, og siden mine bare har stått i krukker (på grunnn av de f..., sneglene) har de vært litt større enn markjordbær. Gode på smak. Jeg har hatt mine slik i krukker i fire år, og de kommer trofast igjen.


Håper dere alle har kost dere denne helgen, det har jeg. En god ny uke ønskes alle

Klem fra Lisemoren

Spiseplassen min :)

Hei igjen, to innlegg på en dag er ikke akkurat hverdagskost fra meg. Men jeg skulker i dag jeg, ingen hybelkaniner har noe å frykte fra meg i dag. Ei heller blir kalorier forbrent i skog og mark. Jeg har nemlig stukket meg vekk og gjemt meg her i blogglandia halve formiddagen. Og det er en skam, sol ute og alt.

Jeg bestemte meg helt på tampen her for å melde meg på NIB sin konkuranse, der vi jo oppfordres til å vise spiseplassene våre. Jeg oppdaterete nemlig hederen min i dag, og da valgte jeg en av mine favorittspiseplasser. Det er det samme bildet jeg nå vil melde på NIB (det er det første bildet her i dag).

Jeg ser at de fleste har valgt sine spiseplasser innomhus, men denne spiseplassen min befinner seg i mitt hagetelt, som jeg har fremme på terassen hver eneste sommer. Jeg må bruke telt i mangel på en vinterhage, men den skal jeg nok få bygget meg en annen dag, eller kanskje litt mer realistisk, et annet år. Eventuelt OM noen år (smiler).

Det er faktisk en av de tingene jeg har hatt mest nytte av å lære meg gjennom NIB og av alle dere flotte bloggerne her. Når du vil noe, ønsker deg noe, eller vil prøve noe nytt, fins det alltid en løsning, det er ikke slik at økonomien trenger å stoppe prosjektene.

Man må bare tenke kreativt og nytt, og kan absolutt få like stor glede av resultatet likevel. Det gjør meg glad, både på egne vegne og ikke minst miljøet vårts, som nok har bedre godt av dette enn et stadig høyere forbruk.

Dette er med andre ord en sesong-spiseplass. Vi kan ikke bruke den hele året, men vi kan bruke den hvert år, for å si det sånn. Og det gjør vi også.

 Fordi jeg er både hage og interiørblogger prøver jeg å kombinere det beste fra begge verdener, og dersom solen også flommer inn over bordet som her, så blir det prikken over ien synes jeg.

Disse bildene er tatt i fjor sommer da jeg hadde hagefest med 35 gjester her inne. Det er et supert selskapslokale om sommeren, nemlig. Det er veldig kjekt å sitte slik og nesten være ute. For de som lurer, ja det er kaldt her om kveldene dersom det er kaldt ute. Men du trenger bare et par vifteovner for å holde det varmt.

Så da skjønner dere sikkert alle mitt veeeeldig langsiktige mål om en helårs vinterhage og denne spiseplassen på permant basis. Slik skal med andre ord den ultimate spiseplass (etter mitt hjerte) se ut :)

Det er flere bilder fra denne sommerfesten og du finner dem ved å trykke på bildene i sidefeltet mitt. Sommerfest i Lisemorshaven del, 1,2 og 3.

Hilsen Lisemoren

Lengsel

Etter diverse dyppdykk i arkivene mine, krydret med like dype dykk i hagebøkenes gleder, lengter jeg nå plutselig enda mer akutt med lengsel og smerte på VÅÅÅÅÅÅÅR :)


En god uke ønskes alle bloggvenner, venner og familie


Klem fra Lisemoren

Min kandidat til Frøken Frø 2010

Dette er FRØKEN LYKKELANDET (første bildet)

som er mitt bidrag til Anne på Moseplassens konkuranse Frøken frø 2010. Ta gjerne turen innom og meld deg på du også. Eller nyt de fine bildene når kandidatene presenteres :)

Min kandidat er en kjempeprestekrage, sådd her i Lisemorhaven, og den blir presentert når den er på sitt beste i all sin prakt. Navnet har den fått fordi det er det hagen representerer for meg. Det er mitt lykkeland, rekresasjonsted og kilde til stadig nye gleder :)

Jeg har alltid elsket prestekrager. Da jeg var liten vokste de ville i min farmor og farfars hage, mellom rødkløver, løvetann og tusenvis av bittesmå tusenfryd. Plenen var som et hvitt teppe der ute til tross for min farfars iherdige gressklipping. Både prestekragene og tusenfrydene dukket opp igjen hele tiden, som små, hvite, dansende alver syntes jeg.

De gjorde seg i alle buketter og blomsterkranser, og mang en bukett med dem innkaserte små plater med melkesjokolade fra min farmors skjønne nabo Ninni, som delte dem rundhåndet ut til hele kusinegjengen som stod der med blomsterkranser i håret og buketter i hendene. 

Ninnis hage er til dags dato den mest spesiele jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var fantastisk. Men det var en hage skapt kun for pryd, til glede for øynene, det var ikke et sted barn hadde lov til å å gå. Jeg tror egentlig ikke noen hadde lov å gå der når jeg tenker etter. Det var ingen sitteplasser å slå seg ned på der heller. Ninni hadde derimot en bitteliten altan på huset sitt, og der satt hun å så utover sitt rike i kveldsolen.

Rundt eiendommen hadde hun en tett hekk, innenfor et sort svart smijernsgjerde. Det var akkurat som den hemmeligsfulle hagen, bare at denne hagen var bitteliten. På grunn av hekken var det ikke mye en så fra utsiden.Men vi så bedet, og det var i grunnen nok.Jeg hadde aldri sett maken.

Her snakker vi om bedet med stor B. Midt på plenen hadde hun et enormt bed (som må ha vært anlagt med millimetermål), fullt av nydelige blomster plantet tett tett sammen (de stod rankere enn Kongens garde på geledd). Og midt i blomsterhavet stod det en diger rosa plastikk-stork, på ett ben. Jeg syntes det var fullkomment fantastisk.

For å komme inn til Ninni måtte man gjennom en svart, praktfull smijernsport, og videre over noen skiferheller som Ninni vasket med klut og spåpevann etter at hun hadde dratt over gulvene inne, det hadde vi selv sett, selv om vi aldri hadde sett maken til det heller. Bestefaren vår spylte garden (skiferheller lagt som et fortau rundt huset) med hageslangen han.  

 Det var kun om våren da vi skulle gi Ninni buketter at vi turde å gå helt inn i  hagen hennes. Ellers beundret vi den fra avstand, og snakket med Ninni over gjerdet.

Men da vår egen snille, skjønne farmor ikke hadde flere melke og syltetøyglass igjen til alle bukettene vi kom med, stakk vi alltid over til Ninni.

Det var liksom lov når vi tross alt hadde et ærend. Jeg så aldri at gresset der vokste så mye som en millimeter, eller at det var et eneste lite ugress i det bedet noen sinne. For der i gården var det orden på sysakene. Det eneste de manglet var prestekrager. Virkelig. Det var sikkert ingen tilfeldighet, for du får ikke prestekrager til å stå på geledd, det er nå helt sikkert.

Men det var ingen tvil om at jeg skulle ha prestekrager i min egen hage da den tiden kom. I hagen min er det mer sysaker enn orden (smiler, jeg hekler og strikker i solen jeg, når jeg får ånden over meg) Hver vår skinner prestekragene i hagen, og bringer med seg gode minner om de snille besteforeldrene mine, som uansett hva vi barnebarna gjorde var urokkelig i sin tro på at vi var fantastiske, og at alt vi gjorde var fantastisk (smiler). 

Hverken farmor eller farfar drev det noensinne lenger med hagearbeidet enn til å klippe plenen og hekken som alltid hadde stått på eiendommen. Men at gresset skulle klippes i tide var alfa og omega. Det skulle klippes, spyles og se skikkelig ut til helgen, og det tullet man bare ikke med. Ellers var dette mer en kom -så- koser- vi oss- i- solen- hage om dere skjønner. Der farmor satt på terassen midt i flokken av barn og barnebarn og steikte vafler til alle sammen.

Og det er i slike hager barn, prestekrager og Lisemorer virkelig hører hjemme. En slik hage jeg har prøvd å skape hos meg selv. Skjønt jeg har alltid hatt misstanke om at det er Ninnis store bed som inspirerte  min holdning om at vi kan faktisk aldri få for mye blomster og bed :)

Da jeg ble voksen var jeg mest på besøk hos besteforeldrene mine om kveldene, da det gjerne var mørkt, og som alle vet er sommeren kort. Jeg tenkte derfor ikke så mye på Ninnis hage og store bed før jeg i en alder av 33 bodde en kort perriode i min farmors hus med familien min, mens vi bygget huset vårt. Plutselig en dag  stod Ninni i poten som alltid, og stakk til min lille fireårige engel en enorm melkesjokolade.

Jeg ble stående å prate lenge med henne og fortalte henne om bedet og storken hennes som jeg hadde beundret så kollosalt da jeg var liten. Å ja, sa hun, den står der no enno. Og der, midt i bedet hennes, som i motsetning til sjokoladene virkelig hadde krympet med årene, stod storken. Solbleket etter over tredve års trofast tjeneste, men like majestetisk som alltid. Igjen, jeg syntes det var fantastisk (smiler)

Jeg har både bed og krukkehage her hos meg selv, og jeg liker å ha stauder, sommerblomster og klatreplanter plantet tett sammen. Slik de kommer til utrykk her, der prestekragen og klematisen er plantet sammen i et gammelt melkespann, og møter en en hengepetunia på sin vei opp mot lyset og solen. Nydelig synes nå jeg.

Dessuten liker jeg å ha masse, masse, masse planter. Det kan nesten ikke bli nok synes jeg. Slik at jeg kan ta inn lubne overdådige buketter uten at hagen ser ribbet ut av den grunn. Er du som meg er dette planten for deg. For den er lett å så, og enda lettere å få til. Den leverer avleggere over en lav sko, og de blomstrer som ville gale hele sommeren. Noe som resulterer i at det også alltid er avleggere å få av Lisemoren. Den lille frøpakken har virkelig betalt seg på sikt.

Frøken Lykkeland her, som er en kjempeprestekrage ifølge frøposen, ble plantet ute, den 1 april 2008. Inntil veggen, oppå en benk ble den sådd i en gjennomsiktig plastkasse fra ikea, i helt alminnelig jord fra plantasjen, før et plast-trekk ble lagt over kassen. Innimellom fikk den vann, og de dagene solen skinte tok jeg plasten litt til side, for så å legge plasten på plass igjen om ettermiddagen. Den tålte sågar et par nervepirrende frostnetter, før den i midten av mai ble plantet ut i bed, krukker og kar hvor den blomstret strålende allerede samme høst.

Bildetekst : Dette er ikke prestekragestiklinger (manglet bilde), men det er samme kasse, såtid og stell.Så dere skjønner tegningen :) 

Våren 2009 blomstret den i begynnelsen av mai, som en av de første blomstene i hagen. Siden blomstret den trofast hele sommeren. Den var litt pjusk da jeg kom hjem fra ferie, for ingen hadde plukket av den visne blomster og dermed brukte den mye krefter på å lage frø.

Dessuten hadde det regnet i fem uker, så den var nærmest pisket til bakken stakkars (vanligvis reiser den seg bare når den blir tørr igjen, eller dersom du som jeg, planter tett, får den ikke mulighet til å ramle overende).  Da klippet jeg dem helt ned, og etter noen uker kom det en ny nydelig blomsterflor. Dette er planten som aldri svikter, og som du ikke blir kvitt igjen. Jeg har delt den mange ganger, og satt den rundt i bedene mine.

 

Skal du prøve noen nye frø og vil ha noe du garantert ykkes med anbefaler jeg denne stauden.

Den ser ut til å trives overalt, og passer både i bed og krukker.

 

Den blir litt mer lubben når den får stå i bedene enn når den står i krukker. Jeg har den også langs muren min bak hengestaudene mine. Der legger den seg på en måte utover og fyller tomrommene mellom staudene. Det er spesielt fint når de andre staudene er avblomstret, for da lyser prestekragens blomster opp mellom de andre staudenes bladverk. Jeg planter også noen hengepetunia her, fordi de også bomstrer hele sommeren og så skaper det helhet, synes jeg, når fargene gjentas rundt i hagen slik :)

Noe av det viktigste i min hage, som jeg liker at er litt rotete og vill, er at det er noe som blomstrer til enhver tid. Fra tidlig vår til sen høst. Noen planter har kort blomstringstid, som peoner, valmuer, klematis og noen av rosene mine, men de er likevel vel verdt å ha med. Samtidig satser jeg mye på stauder som blomstrer leeeeenge, gjerne hele sommeren. Der er prestekragen min en av de sikre vinnerene.

For dere som fikk lyst til å prøve den. Jeg trenger ikke si det (for det blir garantert suksess), men jeg gjør det likevel : Lykke til !

Klem fra Lisemoren