Hestelykke til besvær

Hei alle sammen

Nå nærmer det seg ferie her, heldigvis. Jeg har som fulltids-ute-arbeidende mamma ofte litt dårlig samvittighet overfor barna mine. Det er ikke til å komme forbi at det blir travelt med alt som skal følges opp. Særlig siden min bedre halvdel jobber alt for mye om kveldene. Nå begynner jeg å få store barn, og det hjelper veldig, men jeg må si jeg trakk et lettelsens sukk da skolen nå nylig lukket sine dører. Det betyr at Lisemoren slipper å følge opp lekser, treninger og taxi driften til og fra en uendelig rekke aktiviteter på en stund.

Til og med ridingen til engelen har tatt en pause nå, og godt er det. For dette året har hun ridd slik at jeg akkurat med et nødskrik når å kjøre henne dit direkte fra jobb. Derfor kjører pappen, naboen og morfaren henne også en del. Men jeg liker egentlig mye bedre at du kjører meg jeg, sa hun til meg, for du er den eneste som vil se på meg mens jeg rir.  

Jeg har stått mye i isvinden i stallen, ja!  Med, vil jeg legge til, fare for liv og helse, for å se at engelen rir villmann rundt og hoppe over hindere så det er et under at jeg ikke er innlagt med hjerteinnfakt for lenge siden. For yndlingshesten til engelen, Freddy, er litt sliten og lei av jobben sin for tiden, etter mange år som fast annsatt på den kommunale rideskolen. Han har derfor satt seg et mål denne våren, og det er å få ungene ned fra ryggen sin, koste hva det koste vil.

Han har allerede laget seg flere velfungerende arbeidsmodeller som han bruker med stor suksess. Noe som innebærer å bite rytterne i beina, hoppe som en gal, nekte å hoppe i det hele tatt, løpe som en gal, nekte å løpe, eller løpe for så ¨å bråstoppe veldig plutselig, gjerne rett foran et hinder som  han egentlig skulle hoppet over, mens barna dessverre fortsetter alene over hinderet i løse luften.

Denne oppførselen må vi etter engelens mening ha litt forståelse for, Freddy er jo den snilleste, søteste hesten på jorden, egentlig, bare at han har gått så lenge i den samme stallen i ring med all slags barn på ryggen at han sikkert er blitt skikkelig lei av det. Det er med andre ord et typisk utslag av hest som kjeder seg på jobben for så å være uheldig å havne i dårlig selskap. Det er nesten ingen som vil ri ham lenger heller, men engelen vil, for hun er en sann venn og sanne venner svikter ikke på grunn av litegranne  biting og avkasting,  å neida.

 

Tenk bare over du mamma, hvordan du ville følt det hvis ingen likte deg, fikk jeg grei beskjed om da jeg spurte om ikke hun kunne ri noen andre litt snillere hester også. For Freddy er FAKTISK SNILL mamma, sa hun med trykk på hvert ord. Jeg følte at mine anstrengelser som kjærlig oppdragende mor med de beste intensjoner om å hjelpe barna sine med å utvikle empti og omtenksomhet for sine medmennesker slo litt uheldig tilbake på meg selv her...................................

det er jo ikke så lett å argumentere mot en slik logikk.

At engelen rir denne hesten gjør derfor meg med mine vær-forsiktig-gener veldig nervøs, faktisk så nervøs at rideskolelæreren har sett seg nødt til å spørre meg, veldig fint og skånsomt, det skal hun ha, om det ikke hadde vært en god ide om jeg heller ble hjemme når engelen rir ! Eller ventet utenfor, kanskje !

Da jeg ved ett tilfelle styretet frem (jeg er livredd hester så det sier litt) for å plukke opp restene av engelen, som jeg var overbevist om at hadde brukket nakken og forulykket da hesten hev henne av midt i et hopp, tok ridelæreren av seg silkehanskene og sa rett ut du må gå ut ! du kan faktisk ikke være her !  Jeg løp nemlig ut rett foran en annen hest, med et annet barn på ryggen, som dermed også nesten falt av (jeg rømdmer ennå) for jeg så jo ingenting annet enn bylten på stallgulvet som var mitt barn. Dessverre fikk ikke jeg med meg denne strenge beskjeden  heller, jeg, før jeg spolte tilbake alt i hodet på veien hjem, det er helt sant (smiler). Men de slipper meg heldigvis fremdeles inn i stallen da. . . . . .

 

Engelen var heldigvis helt levende og ikke det minste invalid, men derimot knust av skuffelse over at Freddy behandlet sin eneste venn slik. Likevel var hun fremdeles villig til å forsvare ham med sitt liv, det var jo ikke hans skyld egentlig, en annen hest skremte ham må vite................ og du må bare ikke snakke stygt om han mamma. Men jeg tenkte rasende bannade fille-hest mens jeg lurte på hvor lurt det var å kjøre bil i min tilstand. Jeg mener, du er god når du begynner å snakke drit om en hest av alle ting, men det er det jeg vil, til alle jeg kjenner, sukk.

Derfor er det uvisst om Lisemoren skal melde engelen på nye timer til høsten. Døh....... jeg har ridd siden jeg var seks år, det er da helt trygt, himler enegelen med øynene. For hun tror at både penger og nerver vokser på trær, slik at den enkelte bare kan plukke ned det de trenger etterhvert som behovet melder seg. Når læreren i tillegg kunne opplyse om at engelen nok må over på noen større dyr, for hun begynner å bli litt tung for Freddy, som bare er en liten ponni. Liten og liten fru blom. Det står jo nevroser i kø inni hodet mitt allerede, med levende skrekkbilder om alt som kan gå galt med en større hest, og det  allerede før det er en realitet.

Heldigvis kan jeg avreagere i hagen. Det er ingenting som roer ned frynsete nerver eller opprørte sinn så godt som litt skikkelig godt gammaldags hagearbeid. Takk og pris. Slik har min lille hageflekk holdt meg unna hjerteinnfarkt og det som verre er i årevis allerede. Jeg anbefaler det til alle.

Derfor er også innlegget her krydret med bilder fra min elskede hage og av mitt englebarn med sin beste venn, den frekke Freddy.

Fortsatt God sommer alle sammen.

Klem fra Lisemoren