konfirmasjonsthriller fortsetter. Engelen og mor tar turen til Løyten lys

Hei alle sammen

For noen uker siden, mens jeg satt og spiste søndagsfrokost og leste avisen, falt øynene mine på en reklame fra Løyten lys. Mange (jeg har dessverre glemt hvor mange, men det var et tosifret nummer) forskjellige ferdig pyntede konfirmasjonsbord utstilt på Løyten lys i dag. Kom og la deg inspirere !

Etter at engelen og jeg hadde snakket om hvordan vi skulle gjøre det til konfirmasjonen hennes, og jeg vel hadde klart å akseptere fargevalget (okey, ikke helt da, men litt sånn fake it til you make it, noe engelen så ut til å være fullstendig klar over), sa jeg til meg selv: Jepp, dette passer bra. På tide å se f remover sette i gang.

Engelen ble kalt inn til dåd. Dessuten ble flere sms-er sendt i øst og vest til venninner og min søster, som også har konfirmanter i år, slik at vi eventuelt kunne være flere som ble inspirert sammen, det er jo enda bedre.

Så hev vi oss i bilen og dro avsted. Jeg har faktisk aldri vært på løyten lys før, det er egentlig helt utrolig, stedet var jo bare så nydelig. De hadde rett og slett alt der. Alle temaer du bare kunne tenke deg, uansett hvilket selskap du skulle holde. Pluss mye du kan kose deg med hver dag også, særlig dersom du er interiørblogger.

OK, sa jeg til engelen, her ser det ut som de har alt. Vi går ikke herifra før vi har fått alt på listen.  Dette må vi få avklart i dag. Hvilken ende skal vi begynne å se i? Engelen var desverre allerede forduftet, men ut fra løse luften dukket det opp en kjekk kar, i noe jeg bare kan anta var i 60 pluss alderen, og tilbød meg sporenstreks sine tjenester.

Nå hadde det seg sånn at denne selgeren lignet ikke så rent lite på min egen far, noe som gjorde det veldig forvirrende for meg, for ikke å si litt vanskelig å ta ham seriøst (sånn på dekorfronten) , noe som senere skulle vise seg å være en alvorlig feilvurdering fra min side.

Jeg kan bare unnskylde meg med at min far aldri noensinne har vist noen som helst interesse for interiør, ikke annet enn at han har støv på hjernen og ikke liker rot. Samt at han hater løse tråder, noe som er veldig uheldig, for de fyker overalt i huset etter moren min sitt stoffmissbruk, hun er nemlig syoman, ifølge min far.

Det igjen kommer vel med nå i konfirmasjonstider. Denne våren har hun rettet på og ordnet min, min søsters, min datters, min sønns og mine to niesers bunader. En stor og tidkrevende jobb. Tenk, engelens bunad kom tilbake med skjorten og forklet nyvasket og nystrøket. Den snille, snille moren vår, TUSEN TAKK, mamma. Og pappa, som støvsuger etter all syingen og fungerer som drosjebyrå for barna våre, TUSEN TAKK.

Men tilbake til saken. Kan jeg komme tilbake til deg? spurte jeg den tidligere nevnte selgeren. Jeg vil gjerne kikke litt.  Alt i orden, bare rop du, svarte han.
Så fikk jeg sporet opp engelen og vi begynte på rundturen.

Det ene nydelige bordet avløste det andre, og både engelen og jeg fikk klinkekuleøyne. Mens jeg prøvde å se meg rundt og studere detaljer, gnålte engelen rundt meg, se der, åh se der, mamma, mamma, kom bort her da. Hun suste oppspilt fra bord til bord, så jeg knapt nok rakk å kaste et blikk på detaljene før hun var ferdig med nabobordet.
Samtidig drev min søster og tekstet at hun var der om et kvarter, og ingen måtte gå før hun var kommet. Og den greie karen våket i farvannet like ved. Jeg la merke til hvor elegant og hyggelig han hjalp den ene kunden etter den andre.

Jeg falt pladask for et bord, engelen for et annet. Begge beundret vi dåpsbordene, men turkis var det ikke å spore. Nesten som jeg ble litt lei meg, for nå syntes jeg plutselig at det var voldsomt tøft og stilig med turkis. Engelen derimot, falt hardt og pladask for noen himmelblå lys formet som roser. Se mamma, de skal være med oss hjem i dag, sa hun begeistret.

Så var det pynt. Vaser og lysestaker har jeg mer enn nok av. Men med mannen min sin 40 års dag i friskt minne, der bukettene viste seg å være litt for høye (hva kan jeg si, jeg elsker overdådige buketter) slik at alle drev å flyttet dem rundt på bordet i ett kjør, og noen til og med tok dem vekk fra bordet, hadde jeg tenkt å gå for noen litt lavere denne gangen.
Jeg blir så irritert når folk driver å slukker lysene eller roter med bordpynten min, altså. Til og med i selskap hos andre har det hendt at jeg sniker lysene på igjen, eller blomstene på plass, dersom noen flytter på dem uten at den stakkars vertinnen vet det. Men jeg gjør det selvsagt i smug................

Nå falt jeg for noen nydelige lysfat, med solide kanter, som engelen nådig slapp gjennom nåløyet. De var veldig fine, og jeg liker så å samle blomster, lys, småvaser og annen pynt sammen i grupper. Det er antakelig løsningen på problemet med at folk roter med bordpynten også, tenkte jeg med meg selv. Okey, sa jeg til engelen, nå får vi finne en som kan hjelpe oss.

Som en ånd dukket den kjekke karen opp igjen fra løse luften, og han viste seg å være et funn av en selger. En skikkelig vinn vinn situasjon for begge parter. God smak hadde han også. Ja vi skal ha noe turkis eller blått vi sa engelen friskt. Til konfirmasjonen min. Også må vi ha fem av de lysfatene der! supplerte jeg. Mannen skal ha ros for at han ikke fortrakk en mine eller sa ett ord om at jenter må ha rosa, han var den første så langt. Folk er voldsomt tradisjonelle på det punktet, ihvertfall i slekten vår.

Så, mens en dame ble sendt på lageret etter lysfat, gikk vi andre med den kjekke karen bort til serviettavdelingen. Engelen falt straks pladask for noen sevietter med blå blader, som mannen kalte dongriblå. Da måtte jeg skynde meg å si : Du mener sikkert himmelblå eller................

Vi hadde tenkt himmelblå eller turkis vi, ja ikke mamma da (megetsigende himlende øyekast i min retning), men jeg ! utdypet engelen. Den kjekke karen tok straks hintet. Turkis er det ikke så mye i, men disse himmelblå kan varieres med veldig mange forskjellige farger og servietter under, de er veldig fine! Han viste vennlig frem og velsigne han for at han henvendte seg direkte til engelen, som om hun var den eneste og viktigste kunden i hele butikken. Engelen valgte støtt og sikkert på et øyeblikk, så var serviettene i kurven vår.  




















Men akkurat da jeg tenkte at dette gikk jo veien, kom det første skjæret i sjøen. Etter at lageret var gjennomsøkt dukket damen opp igjen med noen veldig fine og for såvidt matchende lysfat, men de hadde bare to av de jeg hadde falt for.

Etter et kort blikk på meg skjønte den kjekke karen med en gang at lisemoren er en sånn dame som blir veldig fort knyttet til ideene sine, og ofte tviholder fast på dem når hun først har fått dem. Den parerte han elegant og uanstrengt. På et øyeblikk hadde han omorganisert et av de dekkede bordene og dandert både serviettene engelen ville ha der, pluss lisemorens lysfat i to utgaver, med lys, pynt og det hele.

Alt passet sammen og var helt nydelig. Han hadde dessuten samtidig hatt engelen på serviettbrettekurs og rukket å hilse på tante tuttaen, som akkurat dukket opp uten sin konfirmant. Nevøen min hadde dog tatt seg bryet med å sende med en instruks. Ta noe blått !!!!! Ellers hadde hun frie tøyler..........

Vel, jeg endte opp som den lykkelige eieren av fem lysfat som snart skal få svingt seg, både før og etter konfirmasjonen. Tenk, alle fatene ble pusset skinnende rene før de pakket dem inn, skulle bare mangle sa damen da jeg takket henne.

Uanstrengt hjalp den kjekke karen min søster og meg om hverandre. Snart fant både det ene og andre veien i kurvene våre. Blant annet servietter med forbokstavene på konfirmantene våre, som vi skulle brette i en vifte på kaffebordet. Da jeg tellet opp etter antall gjester sa han så greit, til kaffe trenger du bare halvparten, for det er ikke alle som tar serviett da likevel. Det er jo ikke nødvendig å kjøpe mer enn du trenger. 

Jeg synes det er så morro når jeg får hjelp av flinke folk. Snart hadde min søster et blått bånd til å legge nedover bordene over duken og sette pynten på. Det trenger ikke du som har lysfatene, det blir gjerne for mye, sa han til meg. Dersom dere er usikre på hvor mye pynt dere trenger kan dere jo bare låne litt av hverandre, rådet han oss da vi snakket om hva vi hadde hjemme, hva vi hadde sett for oss og hva vi manglet.

Så hjalp han engelen med bordkort og noen andre kunder med noe de lurte på, før han kom tilbake og forærte oss hvert vårt lys vi kunne prøve. En ny type duftlys de hadde fått inn, som engelen henrykt fikk velge farge på. Det er vel ingen bombe at det ble blått. Det brant i dagevis på engelens rom.

Til tross for et dypt innhogg i lommeboken var jeg kjempefornøyd da vi dro. Da hadde min søster overtalt meg til å kjøpe papirdukene deres også, de kjentes nesten ekte ut, og skulle tåle mye mer enn vanlige papirduker. Husk hva som pleier å skje, du løper avgårde og kjøper stoff i meter på ruller som du hiver på bordet fordi du ikke rekker å stryke. Der sa hun noe, det er mitt beste knep for å vinne noen timer på store dager, dersom jeg blir desperat.

Så selv om jeg kjente jeg var skeptisk var det en sånn forlokkende tanke å slippe all den strykingen at jeg slo til. Og dukene holdt de, det stemte i hvertfall i nevøen min sin konfirmasjon. Også jeg som hadde tenkt å bruke damaskdukene mine som jeg har samlet i årevis. Vel, ennå er det en stund til engelens konfirmasjon, det er ikke for sent å ombestemme seg ennå.

Da jeg kom hjem og skulle fortelle vår andre søster (som jeg er nabo med) om innkjøpene våre og vise henne det hele, visste hun allerede alt sammen. Til og med fargen på serviettene. Har du rukket å snakke med tutta allerede, spurte jeg forundret, hun har jo mye lenger vei hjem enn meg. Neida,var svaret Margaret (venninnen) var også på Løyten, hun hadde sett dere der! Så rart at hun ikke sa hei, sa jeg,  jeg så henne ikke i det hele tatt jeg. Nei hun sa det, dere så så buisy ut, og holdt et sånt tempo mellom varehyllene, at hun fant det best å ikke forstyrre. . . . sa min søster og lo.

Huff da, det er ikke godt å si, det var kanskje et litt uhledig lys vi fremstod i der. Jeg fikk straks bilder i hodet av meg selv halsende etter engelen,  med først den kjekke karen i helene, og så til slutt min søster i hale bakerst. Mens snakketøyet gikk. . . . . . . 

Ja, ja. Sånn er det nå engang. Jeg er en dame som får ting gjort, en gang for alle. For jeg gidder ikke bruke mye tid på shopping. Jeg fordrar faktisk ikke å gå i butikker og er derfor rimelig effektiv når jeg først er nødt. Jeg handler også litt sånn som menn. Først orienterer jeg meg på nettet sånn at jeg vet noenlunde hva de har. Så lager jeg lister så jeg vet noenlunde hva jeg skal ha. Til slutt går jeg i en butikk, eller maks tre, før jeg snur og vender hjem. Livet er for kort. Jeg vil heller være i hagen eller på tur i skog og fjell med hunden vår.

Vel, da var antrekk, innbydelser, gjesteliste, maten, bordplasseringen og bordpynt avklart, takk og lov

Da gjenstår bare blomster, matlaging og baking, som engelen, sikkert ikke uventet for noen, også har sterke meninger om. Men der er vi ganske på linje da, heldigvis. Engelen baker selv også hun.

Akkurat nå har jeg en lage-sang-krise. Som dere ser av innleggets lengde er det ikke mye lage sang inspirasjon ute og går. Mye kjekker å blogge. Kanskje forteller jeg dere mer om denne krisen litt senere. Det er jo en triller i flere episoder dette.

Bildene i dag er fra påskefeiringen nå nylig, der engelen hadde praktisert sine nyervervede serviettbrette kunster.  Påskeaften samlet vi nemlig familien på hytten, laget tapas og hadde noen kjekke timer sammen. Så er det noen gamle bilder fra arkivet, med engelen i hagen min da den var helt i sin spede begynnelse, (ca åtte år siden) en hage med ganske andre farger enn de jeg bruker i dag.

Så kan dere nyte synet av kakene jeg og engelen bakte til nevøen min sin konfirmasjon. slike skal vi bake til engelen også. De som ikke er så glad i kaker kan kose seg med litt bunadsbilder.

Velkommen igjen

Hilsen Lisemoren