Min kandidat til Frøken Frø 2010

Dette er FRØKEN LYKKELANDET (første bildet)

som er mitt bidrag til Anne på Moseplassens konkuranse Frøken frø 2010. Ta gjerne turen innom og meld deg på du også. Eller nyt de fine bildene når kandidatene presenteres :)

Min kandidat er en kjempeprestekrage, sådd her i Lisemorhaven, og den blir presentert når den er på sitt beste i all sin prakt. Navnet har den fått fordi det er det hagen representerer for meg. Det er mitt lykkeland, rekresasjonsted og kilde til stadig nye gleder :)

Jeg har alltid elsket prestekrager. Da jeg var liten vokste de ville i min farmor og farfars hage, mellom rødkløver, løvetann og tusenvis av bittesmå tusenfryd. Plenen var som et hvitt teppe der ute til tross for min farfars iherdige gressklipping. Både prestekragene og tusenfrydene dukket opp igjen hele tiden, som små, hvite, dansende alver syntes jeg.

De gjorde seg i alle buketter og blomsterkranser, og mang en bukett med dem innkaserte små plater med melkesjokolade fra min farmors skjønne nabo Ninni, som delte dem rundhåndet ut til hele kusinegjengen som stod der med blomsterkranser i håret og buketter i hendene. 

Ninnis hage er til dags dato den mest spesiele jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var fantastisk. Men det var en hage skapt kun for pryd, til glede for øynene, det var ikke et sted barn hadde lov til å å gå. Jeg tror egentlig ikke noen hadde lov å gå der når jeg tenker etter. Det var ingen sitteplasser å slå seg ned på der heller. Ninni hadde derimot en bitteliten altan på huset sitt, og der satt hun å så utover sitt rike i kveldsolen.

Rundt eiendommen hadde hun en tett hekk, innenfor et sort svart smijernsgjerde. Det var akkurat som den hemmeligsfulle hagen, bare at denne hagen var bitteliten. På grunn av hekken var det ikke mye en så fra utsiden.Men vi så bedet, og det var i grunnen nok.Jeg hadde aldri sett maken.

Her snakker vi om bedet med stor B. Midt på plenen hadde hun et enormt bed (som må ha vært anlagt med millimetermål), fullt av nydelige blomster plantet tett tett sammen (de stod rankere enn Kongens garde på geledd). Og midt i blomsterhavet stod det en diger rosa plastikk-stork, på ett ben. Jeg syntes det var fullkomment fantastisk.

For å komme inn til Ninni måtte man gjennom en svart, praktfull smijernsport, og videre over noen skiferheller som Ninni vasket med klut og spåpevann etter at hun hadde dratt over gulvene inne, det hadde vi selv sett, selv om vi aldri hadde sett maken til det heller. Bestefaren vår spylte garden (skiferheller lagt som et fortau rundt huset) med hageslangen han.  

 Det var kun om våren da vi skulle gi Ninni buketter at vi turde å gå helt inn i  hagen hennes. Ellers beundret vi den fra avstand, og snakket med Ninni over gjerdet.

Men da vår egen snille, skjønne farmor ikke hadde flere melke og syltetøyglass igjen til alle bukettene vi kom med, stakk vi alltid over til Ninni.

Det var liksom lov når vi tross alt hadde et ærend. Jeg så aldri at gresset der vokste så mye som en millimeter, eller at det var et eneste lite ugress i det bedet noen sinne. For der i gården var det orden på sysakene. Det eneste de manglet var prestekrager. Virkelig. Det var sikkert ingen tilfeldighet, for du får ikke prestekrager til å stå på geledd, det er nå helt sikkert.

Men det var ingen tvil om at jeg skulle ha prestekrager i min egen hage da den tiden kom. I hagen min er det mer sysaker enn orden (smiler, jeg hekler og strikker i solen jeg, når jeg får ånden over meg) Hver vår skinner prestekragene i hagen, og bringer med seg gode minner om de snille besteforeldrene mine, som uansett hva vi barnebarna gjorde var urokkelig i sin tro på at vi var fantastiske, og at alt vi gjorde var fantastisk (smiler). 

Hverken farmor eller farfar drev det noensinne lenger med hagearbeidet enn til å klippe plenen og hekken som alltid hadde stått på eiendommen. Men at gresset skulle klippes i tide var alfa og omega. Det skulle klippes, spyles og se skikkelig ut til helgen, og det tullet man bare ikke med. Ellers var dette mer en kom -så- koser- vi oss- i- solen- hage om dere skjønner. Der farmor satt på terassen midt i flokken av barn og barnebarn og steikte vafler til alle sammen.

Og det er i slike hager barn, prestekrager og Lisemorer virkelig hører hjemme. En slik hage jeg har prøvd å skape hos meg selv. Skjønt jeg har alltid hatt misstanke om at det er Ninnis store bed som inspirerte  min holdning om at vi kan faktisk aldri få for mye blomster og bed :)

Da jeg ble voksen var jeg mest på besøk hos besteforeldrene mine om kveldene, da det gjerne var mørkt, og som alle vet er sommeren kort. Jeg tenkte derfor ikke så mye på Ninnis hage og store bed før jeg i en alder av 33 bodde en kort perriode i min farmors hus med familien min, mens vi bygget huset vårt. Plutselig en dag  stod Ninni i poten som alltid, og stakk til min lille fireårige engel en enorm melkesjokolade.

Jeg ble stående å prate lenge med henne og fortalte henne om bedet og storken hennes som jeg hadde beundret så kollosalt da jeg var liten. Å ja, sa hun, den står der no enno. Og der, midt i bedet hennes, som i motsetning til sjokoladene virkelig hadde krympet med årene, stod storken. Solbleket etter over tredve års trofast tjeneste, men like majestetisk som alltid. Igjen, jeg syntes det var fantastisk (smiler)

Jeg har både bed og krukkehage her hos meg selv, og jeg liker å ha stauder, sommerblomster og klatreplanter plantet tett sammen. Slik de kommer til utrykk her, der prestekragen og klematisen er plantet sammen i et gammelt melkespann, og møter en en hengepetunia på sin vei opp mot lyset og solen. Nydelig synes nå jeg.

Dessuten liker jeg å ha masse, masse, masse planter. Det kan nesten ikke bli nok synes jeg. Slik at jeg kan ta inn lubne overdådige buketter uten at hagen ser ribbet ut av den grunn. Er du som meg er dette planten for deg. For den er lett å så, og enda lettere å få til. Den leverer avleggere over en lav sko, og de blomstrer som ville gale hele sommeren. Noe som resulterer i at det også alltid er avleggere å få av Lisemoren. Den lille frøpakken har virkelig betalt seg på sikt.

Frøken Lykkeland her, som er en kjempeprestekrage ifølge frøposen, ble plantet ute, den 1 april 2008. Inntil veggen, oppå en benk ble den sådd i en gjennomsiktig plastkasse fra ikea, i helt alminnelig jord fra plantasjen, før et plast-trekk ble lagt over kassen. Innimellom fikk den vann, og de dagene solen skinte tok jeg plasten litt til side, for så å legge plasten på plass igjen om ettermiddagen. Den tålte sågar et par nervepirrende frostnetter, før den i midten av mai ble plantet ut i bed, krukker og kar hvor den blomstret strålende allerede samme høst.

Bildetekst : Dette er ikke prestekragestiklinger (manglet bilde), men det er samme kasse, såtid og stell.Så dere skjønner tegningen :) 

Våren 2009 blomstret den i begynnelsen av mai, som en av de første blomstene i hagen. Siden blomstret den trofast hele sommeren. Den var litt pjusk da jeg kom hjem fra ferie, for ingen hadde plukket av den visne blomster og dermed brukte den mye krefter på å lage frø.

Dessuten hadde det regnet i fem uker, så den var nærmest pisket til bakken stakkars (vanligvis reiser den seg bare når den blir tørr igjen, eller dersom du som jeg, planter tett, får den ikke mulighet til å ramle overende).  Da klippet jeg dem helt ned, og etter noen uker kom det en ny nydelig blomsterflor. Dette er planten som aldri svikter, og som du ikke blir kvitt igjen. Jeg har delt den mange ganger, og satt den rundt i bedene mine.

 

Skal du prøve noen nye frø og vil ha noe du garantert ykkes med anbefaler jeg denne stauden.

Den ser ut til å trives overalt, og passer både i bed og krukker.

 

Den blir litt mer lubben når den får stå i bedene enn når den står i krukker. Jeg har den også langs muren min bak hengestaudene mine. Der legger den seg på en måte utover og fyller tomrommene mellom staudene. Det er spesielt fint når de andre staudene er avblomstret, for da lyser prestekragens blomster opp mellom de andre staudenes bladverk. Jeg planter også noen hengepetunia her, fordi de også bomstrer hele sommeren og så skaper det helhet, synes jeg, når fargene gjentas rundt i hagen slik :)

Noe av det viktigste i min hage, som jeg liker at er litt rotete og vill, er at det er noe som blomstrer til enhver tid. Fra tidlig vår til sen høst. Noen planter har kort blomstringstid, som peoner, valmuer, klematis og noen av rosene mine, men de er likevel vel verdt å ha med. Samtidig satser jeg mye på stauder som blomstrer leeeeenge, gjerne hele sommeren. Der er prestekragen min en av de sikre vinnerene.

For dere som fikk lyst til å prøve den. Jeg trenger ikke si det (for det blir garantert suksess), men jeg gjør det likevel : Lykke til !

Klem fra Lisemoren