Konfirmasjonstrhilleren fortsetter, i dag, bordplassering.

Hei alle sammen

Bildene i dag er fra nevøen min, Jakob, sin konfirmasjon, som vi feiret søndag. Veldig praktisk, for den ble holdt i de samme lokalene som vi skal ha engelens konfirmasjon i om noen uker.
Jakobs konfirmasjonsdag ble veldig fin. Det var en vakker seremoni i kirken og et veldig hyggelig besøk etterpå. Deilig mat, kjekke gjester og god stemning.

Søsteren min og jeg, som begge er tanter til konfirmanten, holdt også, om jeg skal si det selv, en flott og morsom tale for nevøen vår. Med hyggelige glimt fra oppveksten hans og litt alvor om den betingelsesløse kjærligheten vi føler for ham. Søstrene mine og jeg har oppdratt barna våre i flokk, med foreldrene våre som sentralt samlingspunkt. Jeg har derfor et veldig nært forhold til tantebarna mine.

Nå i forkant av engelens konfirmasjon er det blitt mye snakk om bordplassering og hvem som skal sitte med
hvem her i Lisemorhaven.

Lisemoren er som alltid voldsomt for en tradisjonell løsning, ala hestesko med konfirmanten tronende mellom sin stolte mor og far, uten forstyrrende elementer foran. Det er nemlig ikke fritt for at jeg er veldig stolt av jenten min. For ikke å snakke om lettet over at vi har fått henne så langt, helt hel, frisk og flink. Ja hun er sågar både omtenksom og snill også, stort sett. Og voldsomt bestemt. 

Engelen derimot er voldsom mot en tradisjonell hesteskoløsning. Faktisk helt helt imot. Hallo, skal bare dere sitte ved siden av meg? Hvor skal Elise (bestevenninnen)sitte da? Og hvem som skal sitte foran meg egentlig? spurte engelen. Nei der pleier det jo ikke å sitte så mange akkurat da! svarte jeg. Det er jo meningen man skal se konfirmanten, vet du!

Men hvem skal jeg snakke med da? Er det ikke fest dette eller? Jeg ser jo liksom dere hver dag! Kan jeg ikke heller snakke med dere da! Det der kommer jo til å bli kjempekjedelig for meg, utbrøt engelen forarget. Altså, jeg vil jo ikke å sitte der på utstilling heller, da.

Nå var jeg i ekstra godlune denne dagen, fordi engelen akkurat hadde fortalt meg at på skolen hadde de fått i lekse å skrive sin egen konfirmasjontale, og da hadde engelen like godt bestemt seg for at skulle hun først skrive den, kunne hun jo like gjerne holde den i selskapet sitt også, skulle bare mangle. Det kom jo til å bli en fela jobb tross alt.

Dette gjorde meg så glad at det jublet i hjertet. Ikke fordi det er så viktig at engelen holder tale (selv om det er stas) men fordi engelen har hatt språkvansker opp gjennom oppveksten (på grunn av kroniske ørebetennelser og nedsatt hørsel da hun lærte seg å snakke) og hun har derfor ikke villet si så mye offentlig tidligere. Dette er tydeligvis et tilbakelagt stadium nå, hurra!

Det er jo en strålende idé at du holder tale, sa jeg. Kanskje vi må tenke ut noe annet lurt.  Det er jo ingen lover som sier at vi må ha bordene plassert i hestesko heller, kanskje vi kan ha småbord. Da kunne vi jo kanskje ha laget et ungdomsbord! forsatte jeg. Ja, der ser du, veldig lurt mamma! jublet engelen.

Men du må likevel sitte litt på stas, parerte jeg. De som er i selskapet må jo kunne se deg. Vi må nesten se hva som egner seg når vi kommer ned i lokalet. Det er nemlig litt stolper og sånn der, og jeg vil jo at hele selskapet skal ha kontakt med hverandre.

Så ennå er det uklart hva vi lander på, men engelen har en plan. Hun har i sin greneseløse kjærlighet til sin mor, meg, gitt meg friheten til å plassere resten av selskapet som jeg vil. Selv skal hun ta seg av bordplasseringen for ungdommen. Så da så. Alle våre skjønne gjester og familie, dere er herved advart.

Engelens bilder kommer så snart vi har holdt festen, det er ennå en stund til. Håper bare jeg rekker å ta masse bilder den dagen også. På bildet over ser dere søsteren min (konfirmantens mor) og meg, under konfirmanten.  

Vennlig hilsen Lisemoren.