Askøybunad til snupiene

Min mor har gitt meg gleden over tre ting som er blitt viktige skatter i livet mitt. Gleden over å lage god mat og bake. Gledene ved å sang og musikk. Hun sang oss gjennom store deler av sang og salmearven. Og ikke minst, gleden over å kose seg med et fint håndarbeid. Jeg er henne stor takk skyldig. På bildet over ser dere niesen min, den lille snupien, med Askøybunad. Den har min mor sydd til henne. Hun syr bunader til alle barna i familien, også mine, men datteren min vil bruke Hardangerbunaden jeg hadde da jeg var liten nå. Hvis dere ser godt etter på bildet over, kan dere se at det er heklet mansjetter, krage og brystduk på bunaden. Dette er det jeg som har heklet. Det er veldig morro, men det er vanskelig og utrolig tynt garn. Min mor behersker alle typer håndarbeid, men liker ikke å strikke og hekle. Derfor blir det jeg som hekler etterhvert som jentene konfirmerer seg. Denne bunaden fikk snupien da storesøsteren stod konfirmant i fjord, og da hadde alle tre jentene til min søster like bunader. De var så fine at. Og jeg har stått for heklearbeidet til alle tre.

Det er min søster som har lært meg å hekle, men min mor som viste meg hvordan jeg skulle tyde oppskrifter. Til det bruker min søster meg nå stadig som konsulent. Det i grunnen litt vittig. Vår andre søster hverken hekler eller strikker, men hun har et hjem som nok hadde fått noen og enhver av dere interiørbloggere til å bli begeistret. Vi ler litt av det.
Jeg er ihvertfall en ganske stolt tante til disse tre englene over. Kanskje viser jeg i et senere innlegg heklearbeidet på nært hold. Vi får se om jeg får til og ta noen fine nærbilder.