tirsdag 31. mai 2011

Kongelig besøk i hagen - et hjorte eventyr

Ja du leste rett. Det går for seg i Lisemorhaven nå, etter at den er blitt "berømt".
Nå er det kanskje ikke så vanlig at de kongelige kommer sånn helt av seg selv, uten at man har invitert dem, men her er hva som skjedde hos oss forleden. 





































Min gode venninne og hennes lille baby på seks uker kom på koselig besøk. Det er den samme venninnen min som med et nødskrik gikk klar av en juletrevelt her hos meg for noen år siden. Jeg har skrevet om det i et tidligere innlegg.  Jeg må gjerne være glad for at hun tør å komme igjen, særlig med en baby. . . . . .




































Heldigvis sier hun selv at det alltid er god underholdning her hos oss. Jeg elsker babyer, og den lille snuskelusken smilte som en sol og var så skjønn at det var en fryd. Så jeg var jo ikke så opptatt av hagen min akkurat da. Men så sier plutselig venninnen min - hva er det gentlig du har i hagen nå ?
Hun er jo ganske vant til at jeg har mye prosjekter på gang i hagen til tider. Samtidig hører vi tydelig at noen banker på stuevinduet mitt.

denne siden av hagen er langt fra ferdig....... derfor sjelden vist på blogg

















Jeg sliter øynene vekk fra babyen for å undersøke hva som skjer. Tilbake fra andre siden av ruten stirrer skogens konge på meg !!!!! Jepp, et svært eksemplar av arten. Med begynnende gevir og hele pakken. Jeg blunket vanntro flere ganger for å forsikre meg om at jeg ikke så syner, jeg bor tross alt i Bergen, riktignok landlig, men ikke så landlig.




































-Se ! Det er en elg som står der og stirrer inn på oss!!!! roper jeg. Det er tross alt en naturlig reaksjon å tenke at skogens konge selvsagt stikker innom, sånn i forbifarten, for å beundre hagen han også, etter den fine artikkelen i Hagetidende. Det er jo lurt å holde seg informert om hvor de beste staude, frukt og buske snacsene er også, ikke sant?
gjennom dette virvaret og bort til enden av hagen, over den store stabelen med steiner hoppet hjorten





































Jeg reiste meg og gikk nærmere, med mann, barn og bikkje etter. Og et lite øyeblikk møttes øynene  våre, elgens og mine, før den stavret avgårde bortover min glatte treterrasse. Det var et syn. -Ok, det der er ikke en elg, men en hjort! sa en stemme tørt bak meg. Antakelig mannen i mitt livs. -ja, ja, hjort eller elg, svarte jeg, dette er jo sensasjonelt (har jeg nevnt at jeg blir lett begeistret og revet med?) Et vilt dyr i min hage er godt gjort hadde jeg nær sagt. 


ja det er mye å gjøre her ennå, dessuten blir det ikke kjøpt nye terrassemøbler før jeg har skaffet meg en skikkelig utebod å ha dem i om vinteren.


For vi bor jo i en bakke og uansett hvilken vei du går inn i hagen må du ned eller opp en trapp. Det er gansker bratt her, ikke like bratt som hos Blomstestjernen, men bratt nok. Hjorten hoppet uastrengt og grasiøst bortover terrassen. Jeg kunne nesten sverget på at den bare var ani underlaget en gang før den landet under plommetreet mitt. Først tok den seg freidig en bit av bladene før den skjønte at vi hadde åpnet terrassedøren.



Beklager veldig dårlig bilde, vi treiv en mobil, tok bildet gjennom ruten en mørk og regnfull kveld, sånn var det.




Da gjemte den seg optimistisk bak flaggstangen min, som har omtrent samme tykkelse som leggene mine, og la oss bare innse det med en gang, selv om det har blitt en del sjokolade og cola i vinter så har hverken flaggstangen eller leggen min en sjanse til å skjule en hel hjort.

her har antakelig hjorten kommet inn i hagen.





































Men det så det ikke ut som hjorten var klar over, den inntok bare frys-posisjon og ventet på at vi skulle gå inn i huset igjen. Familien min hadde på dette tidspunktet trukket opp i annen etasje for riktig å få den fulle og hele oversikt når de beundret hjorten, mens jeg surret rundt ute på terrassen.




































Nå hadde nabofamilien blitt oppmerksom på at det va action i Lisemorhave og kom løpende de også, for de ville selvsagt se litt nærmere på den fornemme gjesten.
Men da skjønte hjorten at den var avslørt og hoppet elegant over muren fra hagen min og inn i en annen nabos hage. Der lekte det barn på trampoline så han bråsnudde og kom farende tilbake som et uvær. Har dere sett så høyt de kan hoppe? De har litt av en fart også. Egentlig har jeg begynt å lure på om hjorter kan fly, bare sånn bittelitt.




































Rett mot meg i vill fart kom det nå altså en hjort, før han heldigvis tok til vettet og på nytt inntok frys posisjonen under plommetreet mitt. Nabofamilien pilte hjem, for de ville ikke hilse på en hjort i fart. Jeg pilte opp på terrassen for å åpne terrassedøren og komme meg i trygghet, men så viste det seg at den hadde engelen låst da det ble skummelt, les da hjorten begynte å løpe villmann rundt på min bittelille plen.




































Hjorten hadde på dette tidspunktet skjønt at frys stillingen nok en gang var gjennomskuet, og at den selv var omringet, så den bestemte seg for at Lisemoren var damen å søke tilflukt hos for en redd og stresset hjort. Dermed satte den avsted mot meg. Jeg og banket desperat på terrassedøren, ikke ulikt Sheldon i Big bang theori når han vil Penny noe. Men i motsetning til Penny så gir ikke engelen ved dørene når mulighetene for at en hjort følger etter inn i stuen er høyst reel.  
















Skrekk og gru, jeg gikk fra ren redsel over i  forbannelse. Jeg mener, her føder man sine barn med smerter og møye, steller og nærer dem, vokter og elsker dem, for ikke å snakke om nattevåker over dem så man blir rynkete lenge før man fyller førti bare av søvnmangel alene, og så skal man bli forlatt utelåst med en vill hjort etter nesten 14 års innsats!!!!!!!!!!! Hva gir dere meg.

















Med min myndigste stemme beordret jeg derfor engelen skarpt om å åpne døren NÅ, MED EN GANG, ELLERS. . . . . . Dette gjorde overhodet ikke inntrykk på engelen, hjorten derimot, ble så livredd at den bråsnudde og løp. Ja, det siste jeg så av den, var at den hoppet opp på parkeringsplassen vår (det er en etasje fra hagen, vi andre bruker trapp) og muligens over boden min også, jeg vet ikke helt, den var borte på et blunk.


ikke bare bare for en hjort å manøvrere seg gjennom min bratte hage, nei. Særlig ikke siden Lisemor mannen insisterer på å plante bildekkene i hagen også, grrrr...

Etterpå slapp mannen min meg heldigvis inn igjen og freden senket seg. - Så du har ikke startet hjortefarm altså? sa venninnen min uanfektet. - Nei det er sikkert like greit, det var jo noen svære dyr, sånn på nært hold.



































Engelen sa at vi tross alt ikke kunne ha ville hjorter løpende rundt en nyfødt baby, det måtte da selv jeg forstå. Dessuten hadde hun prøvd å låse opp døren, men den var så treg og med all den der kjeftingen og ropingen min var det faktisk umulig å konsentrere seg. - Neste gang får du skjerpe deg mamma !!!! seg.




































Bildene her i dag er fra delen av hagen min som ennå er halvferdig for å si det mildt. Forbedringspotensialet er stort, for å si det mildt, derfor er den da også sjelden på blogg. Dere kan også se litt av syrin og rhodo dendronblomstringen, sistnævndte er en stor skuffelse dette året. Så nå luerer alle her opp på om det er den strenge vinteren som har ødlagt alle knoppene, eller om det er hjorten som har gjort det. Kanskje har alle knoppene blitt hjortesnacs i nattens mulm og mørke, hva tror dere ? Er det flere som er skuffet over blomstringen i år, og viktigst av alt, er det håp om normale tilstander neste år ?

God langhelg ønskes dere alle fra Lisemoren

mandag 30. mai 2011

HAGEN MIN PÅ TRYKK I HAGETIDEN

Hei alle sammen.




































Jeg har vært så heldig at hagebladet Hagetiden ringte meg og spurte om de kunne få skrive om og vise noen bilder fra hagen min. Dette svarte jeg selvsagt ja til, jeg syntes dette var stor stas.




































I posten her forleden kom altså bladet og det var rart å åpne det og se mine egne bilder inne i bladet. Tusen takk til Jorunn som var så snill å sende meg et eksemplar av bladet.


















Jeg syntes artikkelen ble kjempefin. Den står i juni nummeret som nå straks kommer ut, hvis ikke det er kommet ut allerede.





































Her kan du lese mer om Hagetiden, og også se introduksjonen av hagen min i sideoversikten. Hagetiden har også sin egen blogg. Bloggen finner dere her.


Bildene er som dere sikkert skjønner ikke fra denne sommeren, hvor er den foresten?, men fra i fjor. Så får vi bare håpe at det blir like fint dette året, jeg er et stykke unna akkurat nå (smiler).

Klem fra Lisemoren

lørdag 28. mai 2011

Forsiktig start på såsesongen

Hei alle sammen

Hei, endelig et livstegn fra meg, det ligner overhodet ikke meg å la bloggen være så lite oppdatert, men jeg har alt for mye på meg for tiden, så hobbyene min e lider. 

Jeg har vært så heldig å få premien min, et lite drivhus, levert på døren og er såvidt kommet i gang med såingen for dette året. Jeg har blant annet sådd blomstererter, en klar favoritt som jeg ikke kan klare meg uten. Under ser dere fjorårets ertefryd i Lisemorhaven. Så er det bare å håpe at dette årets blir like fin.

Jeg kan ikke huske sist jeg sådde frø så sent. Det er på grunn av den sene påskeferien i år. Jeg pleier å bruke påsken til å få skikk på hagen. Akkurat nå ser den sånn passe ut, jeg gjorde rydde og sjauejobben før 17 mai, men har plantet ut lite planter ennå.  Heldigvis går blomstringen sin gang blant busker og trær, helt av seg selv.

Jeg har ennå ikke sådd disse skjønne sommer poppelrosene, de skal plantes sammen med ertene langs leveggen mot naboen. Ertene blir lengst og klatrer bakerst, mens hage poppelrosene settes foran dem igjen. Men nå begynner det å bli litt sent å plante dem, så det gjelder å henge i. Jeg har ikke fått tak i frø til disse i år. Kanskje det er all reklamen jeg har gitt dem? ( smiler) Jeg er ikke så flink å bestille over nett, men det burde jeg gjerne begynne med etterhvert.

Vær oppmerksom på at hage poppelrosene ikke klatrer, de kan nesten minne om stokkroser når de blir plantet på denne måten, men i bedet blir de mer lubne og busklignende. Som dere ser gjør de utrolig mye av seg langs denne leveggen. Av en pakke frø fikk jeg i fjor nok planter til å fylle min egen hage, pluss dele med min søster og mor fra småplantene (som ble enorme i alle tre hagene i løpet av sommeren).


 Her langs leveggen har jeg bundet hage poppelrosene forsiktig fast til hønsenettingen et par steder. Fordi de lett legger seg ned i regnvær og knekker mot kanten av kassene de vokser i (de er en halvmeter høye). En liten plastdings rundt stilken festet til hønsenettingen er alt som skal til for å unngå dette. I bedet legger de seg bare ned men spretter så opp igjen når de er tørre, så der er det ikke noe problem. 

Jeg binder også opp erteblomstene, fordi de blomstrer og vokser mye bedre når de slipper å bruke kreftene på å holde seg fast. Den stygge parabolen er ikke min, men naboen bak skilleveggen sin, sukk.   

Helt mot tampen av sommeren så inngangspartiet mitt slik ut i fjor. Selv om alle plantene synger på siste verset her, det er langt uti september om jeg ikke husker feil, så er det likevel frodig og fint. Nesten for frodig.

På høyre side ser dere bedet langs muren som så absolutt er med på å ramme inn denne plassen så den mest av alt ligner på en av de små bakplassene man kan se i byhager. Jeg elsker slike steder og har prøvd å få til den samme stemningen her hos meg selv. Jeg må bare si at jeg er godt fornøyd med resultatet.

Muren sett fra sitteplassen. Legg merke til alle hageputene langs muren, en av mine favorittstauder, som er med på å skape frodighet og skjule inntrykket av en høy mur. Bak i bedet er det plantet forglem-meg-ei, vårløk, prestekraver, småbusker, høstphlox og helt bakerst mot tilkjørselsveien en vintergrønn hekk. Vi er heldige og bor i en blindvei, så trafikk er ikke noe vi er så voldsomt plaget med.

Vi bor i en bakke og dette er faktisk baksiden av huset, her er det morgen og formiddagssol.
Det er på andre siden vi har store terrasser og ettermiddagssol. Der er det vi som sitter høyt og fritt også, men likevel er det denne plassen her ved inngangen som er min favoritt. Det er nok fra bygenene mine, jeg bodde midt i Bergen sentrum til jeg var over tredve, så flyttet jeg på landet og skjønte fort at jeg måtte ha meg en bakplasshage her. Jeg hadde ikke hage i byen, bare noen krukker utenfor huset.

Jeg elsker denne frodigheten, en medblogger kalte det en hemmelig hage, og det er akkurat slik jeg føler det. Jeg sitter her ute med interiør og hageblader, eller en god krim og nikoser meg hele sesongen, selv om jeg egentlig burde luket et bed eller gjort noe annet fornuftig (smiler). 

Jeg er alvorlig bekymret for pellisene mine i år. Jeg har  hentet dem hjem (de overvintrer i kjelleren hos min mor og far) men det ikke er noe særlig med dem, men man vet aldri. Synes de burde vært kommet mere nå. De er bittelitt grønne, men det skjer liksom ingenting. Noen er helt døde også.

Jeg har hatt noen få av dem her hjemme i vinter, men flere av dem har antakelig fått for lite vann, for de er rett og slett ikke i live. Heldigvis har jeg en åtte ti avleggere fra i fjord som nå er blitt flotte blomster. For sikkerhets skyld har jeg kjøpt meg tyve nye planter, for jeg må bare ha hugevis av denne typen. Neste vinter skal jeg passe mye bedre på dem. Min mor advarte meg tidlig og sa at de trengte mer tilsyn, men det sa hun i fjor og forfjord også, så jeg tenkte, neida, de skal tørke litt mellom vanningene.   

Dermed vet jeg ikke om jeg får like store planter i år som i fjor, se bildet over. Jeg liker så godt når det blomstrer overdådig fra enorme pelargonier. Det står ti små avleggere å roter seg å kjøkkenet mitt også, men jeg pleier jo ha hele huset fullt på denne tiden. Men men, det er bare å gå i gang på nytt. I min hage er pelargonia et must. De trenger heller ikke mange sesongene på å bli enorme, og jeg, jeg er så svak for disse enorme pelargoniumene.


Når jeg bare har små planter gjør jeg som her, flere planter i det samme digre sinkspannet, og man får det samme inntrykket. Det har jeg gjort med avleggere tidligere (de som lener seg på benken på bildet er avleggere, mens de andre er overvintrende) og man ser nesten ikke forskjell.
Jeg skal plante mere og vise dere alle de spennende frøpakkene jeg har vunnet og kjøpt, men det må bli senere. Tiden strekker ikke til og jeg får dessverre ikke blogget så mye jeg skulle ønske, men nå går det mot litt roligere tider både på jobben og her hjemme.

I morgen skal jeg fortelle dere mer om hagen min som er kommet med i Hagetidens juni utgave, det var kjempemoro. De var så snill å sende meg bladet i posten, og jeg koste meg mens jeg leste det. Kan nesten ikke tro at min lille beskjedne hage er med der blant alle de andre flotte hagene.

God helg ønskes dere alle

Klem fra Lisemoren