lørdag 24. januar 2009

Jeg vil ha en liten hund.......


Jeg drømmer om et kjæledyr om dagene. Det er ingenting som er så beroligende som å ha en myk liten venn i huset. Jeg har faktisk lest i et ukeblad, jeg husker ikke hvilket, men de viste til seriøs medisinsk forskning, og konkluderte med at folk med kjæledyr er mye mer harmoniske enn oss uten. Det var rett og slett bra for blodtrykk og hjerte å ha kjæledyr. Tenk å ha en hund for eksempel, menneskets beste venn, en stor,tøff, myk og god en. Det hadde vært noe det.


Jo, jeg har kommet frem til at det er en hund jeg mangler i livet mitt. Som vi skulle kost oss hunden min og jeg. Vi to kunne gått lange turer sammen, og fått meg litt i form samtidig, nærmest som en bonus. Eller vi kunne jobbet i hagen sammen, da hadde det nok blitt stil over lukingen tenker jeg. Det er mange flere gode grunner til å ha en hund, noe jeg har påpekt overfor min meget skeptiske bedre halvdel. Den kunne voktet huset og mor når ikke far var hjemme. For ikke å snakke om hvor kjekt det hadde vært å hatt en glad hund å komme hjem til om dagene. Den hadde sikkert vært et skikkelig dekorativt element i huset også. Dessverre tåler hverken mann eller barn pelsdyr, så det er nok bare i drømmene mine dette kommer til å la seg gjøre. Sukk.



Det kommer ikke noen hund inn i dette huset her, sier gemalen bestemt, dessuten har du jo meg og ungene ! Men det er jo ikke helt det samme. . . . . . . Ikke missforstå, jeg er veldig glad i dem alle, og ville ikke vært dem foruten. Men ingen av dem kommer ivrig logrende og slikker meg glad på hånden og tilbyr meg våte susser når jeg kommer hjem fra jobben. Dessuten er de ikke klar på flekken dersom jeg spør om noen blir med moren sin på tur, eller ut i hagen. Det ville nok en hund ha vært. Der kommer lisemoren hjem, ville den ha tenkt.Hurra ! Nå blir det gøy her, og tur. Han ville vært like glad for å se meg uansett hvordan jeg tok meg ut. Om jeg hadde kjeftet eller vært sur dagen før ville han ikke tenkt mer på det i dag. Ja selv om jeg hadde nektet ham godbiter hele uken ville han sikkert tenkt Nå, nå får jeg helt sikkert en godbit av lisemoren min, bare hun får tatt av seg jakken. En hund ja, det skulle jeg hatt. .......


Men nei, den hunden blir jeg jo nødt til å parkere i drømmelivet mitt. Hvilke kjæledyr kunne jeg da hatt tro, som barna tåler. Det må da gå an å finne et kjæledyr vi kan ha glede av hele gjengen. Lurer på hva jeg skal velge. Mulighetene er jo nærmest uendelige når en ikke tåler pelsdyr.....................

Man kan velge mellom gullfisk, gullfisk og gullfisk !!! Eller en skilpadde dersom en vil ha noe mer håndfast. Vi kjenner faktisk noen som har en skillpadde, vi. Den har bodd i badekaret deres i 16 år. Det går så fint så, sier de, men det er et slit å få noen til å passe den i feriene. Det er nok ikke så mange som vil dele badekaret sitt med en skilpadde nei tenker jeg i mitt stille sinn da. Lurer på hvordan humøret mitt ville vært dersom jeg ikke kunne tatt meg et deilig bad på 16 år. Best å ikke utforske det. Det kommer ikke på tale for meg å dele kveldsbadet med en skilpadde, og den hadde vel neppe overlevd de badetemperaturene jeg fortrekker heller, ifølge min mann er de uegnet for den menneskelige rase.


Det er mange rundt oss som har hunder og katter. Bare blant våre søsken er det tre hunder og en katt, så jeg vet jo litt om at det krever en del å ha hund. Da jeg bodde hjemme passet vi en afgansk mynde i tre uker en sommer. Det var et slit, men du verden så hyggelig det var også. Vi kjemmet den daglig og gikk lange turer med den. Hunden førte seg som en dronning. Eneste minuset var vel egentlig å ta den ut tidlig om morgenen. Vi hadde tross alt ferie. Det endte som regel med at min mor raste nedover fortauene med en yr hund halsende foran og bæsjeposen flagrende bak, før hun gikk på jobb. Huff, sånn er det å ha teenåringer i huset.


Vi har noen gode venner som fikk en nydelig irsk setter før hele vennefloken vår begynte å få barn på løpende bånd. Han er nå en gammel mann, men det vet han ikke selv. Vi er alltid sammen med dem på nyttårsaften, og jeg har gått inn i mang et nytt år med en stor bamse av en hund sovende på fanget, for han er virkelig vennen. Vi har passet ham også, en hel uke, og under dette hundepasset var jeg voksen, med eget hus med hage, noe som var en mye enklere sak. Han var så utrolig snill. Den lille gutten min matet ham og datteren min koste med ham. Og så var han så utrolig dekorativ der han lå midt på gulvteppet vårt. Fikk ikke hjelpe at hele gjengen ble tett i nesen.


Engelen drømmer også om et kjæledyr, men i en litt annen skala enn sin mor. Bestevenninen hennes har også hund. Hun har katt, kanin, og hest og. Inntil nylig hadde hun faktisk til og med gullfisker. Det er fem dyr det, er du klar over det ? spurte engelen meg. Tror du ikke vi kunne klare bare en eneste liten ponni da ? En liten søt en. Tenk på Pinto, mamma, er ikke det en fin ponni kanskje ? Joda, Pinto er en nydelig ponni. Han jobber på rideskolen der engelen har ridd de siste fem årene, under tvil, på grunn av allergien sin. Så kunne jeg gitt den mat og ridd på den, og du, du hadde bare trengt å stelle den, strigle litt og sånn, for det kan jo ikke jeg gjøre, sier hun, da klør jeg jo sånn at jeg nesten ikke kan se og nyser hele tiden. Men det er jo gjort på et blunk, å så så koselig som det er, hm ? Ville ikke det vært fint ? ! ?Jeg merket at nå fikk jeg helt andre bilder inni hodet mitt enn det engelen hadde. Mens hun red smilende inn i solnedgangen i sitt hode, så jeg for meg meg selv med enda flere oppgaver i en allerede farlig travel hverdag inni hodet mitt.


Da ville dagene mine sett omtrent sånn ut : Opp halv fem isteden for seks som nå, kjøre til stallen, mate og stelle en ponni så fort som bare det, ja nesten på et blunk. Kjøre hjem igjen, opp med unger, lage matpakker pluss pluss pluss, kjøre dem til skolen, kjøre på jobb, dele sorger og gleder med 18 3-6 åringer der, rydde på jobben, kjøre hjem igjen, hente egne barn, handle på veien, lage middag, hjelpe med lekser, rydde hvis jeg får tid, kjøre på aktiviteter, levere engelen på ridesenteret, strigle, møkke og stelle en ponni på bare et blunk, kjøre og hente lurven, tilbake til stallen, hente engelen, hjem, kvelds, stelle og få barna lagt, rydde, og ennå har jeg ikke begynt å vaske eller brette klær..................... Er det flere enn meg som er andpusten nå................. Jeg så dette like tydelig inni hodet mitt som om det hadde vært en film, og her snakker vi vel skrekkfilm. Når skulle jeg fått blogget da? eller gravd i hagen ? gått på klubb og alt det andre som er hyggelig ? Nei hest blir det nok ikke på oss, engelen min, det er helt sikkert.




Jeg har nemlig fra sikre kilder at hestehold ikke er noen spøk. En jeg kjenner var, og det er hennes egne ord, så dum at hun kjøpte en ponni til datteren ! Du aner ikke, fortalte hun meg. Du kan alltid få en hestepasser til å ta litt av ansvaret, det er mange som heller vil gjøre det enn å ha en hest selv, men du vet julaften, 17 mai, påske og sommerferiene........ Du får ikke et menneske til å ta den da. Jeg har kjørt i rute opp og ned til stallen, og stått der grytidlig om morgenen, i bunad på ! 17 mai ! i høljeregn !!!!, mens jeg ventet på at datteren min skulle bli ferdig. Og om kvelden var det opp igjen. Julaften........ nei du aner ikke ! Å jo, jeg får ganske levende bilder for mitt indre øye kan jeg hilse og si. Jeg er nemlig slik skapt at når noen beskriver noe for meg så ruller det forbi som en spillefilm inni hodet mitt. Med klare tydelige bilder. Hestehold er nok noe annet når man har gangavstand, selvsagt. Eller bor på landet eller på en gård. Men det blir nok ingen hest på oss lille engelen min. Men en hund, jo det hadde vært noe helt annet.




Skjønt jeg har jo egentlig alltid vært et kattemenneske, og hadde katt helt til jeg fikk barn. Hjemme hadde vi en omplasseringskatt som var veldig redd og skvetten. Hadde det ikke vært for at den var så glad i mat er det uvisst om vi noen gang hadde blitt kjent med den. Etter noen år under sofaen om dagen og fremme for å spise om natten var den imidlertid blitt svært så kjærlig. Når vi kom hjem etter endt skole og arbeidsdag stod den i gangen og ga oss kos på kinnet med det samme den så oss.Den pratet med oss også, og hadde så skjønne godlåter når vi snakket til den. Var vi på badet satt den utenfor og ventet trofast, og om natten sov den i sengene våre.



Men denne katten kunne også være ganske så bestemt, ville den ha kos så ville den ha det når det passet den. Var dette midt på natten vekket den oss bare, og klappet vi den ikke da, dasket den oss først bestemt og mjauet. Hjalp ikke dette på et fast sovende menneske, så bet den oss ganske enkelt i fjeset, den tok tak og holdt. Mer enn en gang våknet jeg av et par stirrende katteøyne som så på meg, mens tennene satt fast i haken min. Da hadde den en egen kjefte mjauing som den brukte på oss når vi ikke lyet. Da var det bare å klappe. Vi klappet og pusen malte. Desverre gikk den like plutselig lei av kosen også, og det var ikke så lett å vite akkurat når det var nok, derfor ga den for sikkerhetskyld beskjed med en bestemt dask med poten. Uten klør vel å merke. Stoppet vi ikke da, smalt den til med klør og muligens en real bit. Det var ikke den mest harmoniske katten i verden, men vi elsket den høyt. Min søster sov i mange år med tykke labber og dynen over hodet. Pusen åpnet alle dører, og låste vi han ute remjet han sånn at vi ikke holdt ut. Så det var bare å innrette seg. Må huske på at han har vært villkatt i Marken, sa min mor. Stakkars, det er et under at den er blitt så tam i det hele tatt. Han er vennen til moren han. Kattajækel ! sa min far, og ga ham konstant godbiter i smug . Pluss en og annen klapp når han trodde ingen så det. Ja, eg håper virkelig eg blir katt i mitt neste liv, brummet han av og til mens pusien koste seg i sofakroken eller fanget til mor.

Da vi i tenårene kom hjem sent i helgene satt pusen vakt i trappen til vi kom. I mørket halvslumret han, og mjauet bebreidende da alle var i hus. Vi er alle ganske nærsynt og i mørke er som kjent alle katter grå, så mer enn en gang klappet vi min mors sorte hånveske istedenfor katten. De var akkurat like store og begge pleide å stå stod under kommoden i gangen.



Alle kjærester som kom inn huset vårt fikk kjenne klørne til katten. Han tålte ikke så mye som en arm rundt skulderen på noen. Da satt den seg på fanget vårt, strakte ut en fot sakte og dovent mens han stirret olmt på den utvalgte, før han med en bestemt oppdragende mjauing dro poten over låret med en lynraskrask bevegelse, etterfulgt av en raspende lyd. Ja her i huset får alle med seg en tatovering før de går, sa min far elskverdig når noen var nye. Før han straks gikk i gang med et inngående forhør om hvem de var, hvor de kom fra, hva de gjorde på, og kjenner vi foreldrene dine ? samt lignende interessante spørsmål som er enhver tenåringsgutts drøm på tredje daten, om du skjønner hva jeg mener. Det gjorde jo ikke disse karene heller, ihvertfall ikke den biten med tatoveringen, før de satt der med et svært katteklor på låret.

.
Jeg har alltid hatt en misstanke om at det var slik min far silte klinten fra hveten. Han og katten jobbet rett og slett som et team. Etterhvert opparbeidet jo pusien seg et litt belastet rykte, eller som en venninne av meg sa det når vi hadde fester nede hos oss : bare hold han mett hele tiden folkens, så går dette bra, det er reker i kjøleskapet. Men la han for guds skyld ikke bli sulten !!!!!!

.

Men nei, katter er troløse dyr, lunfulle kan de og være og jeg har ikke hatt så mye suksess med dem i det siste, det kan du lese mer om her og her. Nei, jeg tror jeg går for en hund denne gangen, men det var den allergien. Slik grublet jeg frem og tilbake lenge, før det jeg trodde var svaret på mine kjæledyrproblemer nærmest kom rekende på en fjøl via en kollega på jobben. Og som førte til at jeg nå sliter med å omplassere omtrent 150 ! små avleggere av de tre ! kjæledyrene vi skaffet oss i vår. Dette kan du få lese mer om i mitt neste innlegg, for nå skal jeg gå å legge meg, og det betyr tur med drømmehunden min, som jeg ikke helt klarer å slippe håpet om ennå. Lurer på hva for noe kjekt vi skal finne på i dag. Den gode nyheten er jo at med dette hundeholdet slipper jeg ihvertfall å plukke opp bæsj med hundepose, he, he


Det er Felix, min skjønne "nøvø", eller min søsters families bokser-hund som er stjernen på alle bildene her i dag.
.
Velkommen igjen.

11 kommentarer:

Kerstin sa...

Hei LisemorO=)

Jeg har to hunder, og der jeg veldig glad i. De kommer like glad stormende mot meg om jeg har vært borte i flere timer eller bare et minutt:O=)

Skjønner drømmen din veldig godtO=)
Masse Klemmer Kerstin

Benedicte sa...

he he..
så søt hund søsteren din har:-)

ønsker deg og dine en fortsatt god helg:-)

klem fra Benedicte

Henriette sa...

Hi,hi,hi for ein katt!!!!! Eg kan så levande sjå for meg både bråvakninga på natta, og tenåringane som klapar veska;) Du kan verkeleg få sagt det:0)

Drøymte, og maste om hund då eg var yngre, men har innsett at det krev for mykje, men katt.......Til våren skal ungane ( det er i alle fall dei eg skuldar på )få katt.

Det finst forresten nokre allergisikre hundar....

Ha ei god natt
Klem:0)

Tonje sa...

Nå lo jeg godt tante Lise!=P Jeg kan se for meg timmen! Fikk meg noen dask av han jeg også da jeg var liten. Husker det godt=P
Jeg visste ikke at timmi var omplaseringspus...

merethe sa...

Jeg har også hund og er allergisk for pelsdyr....vi har kongepuddel. Den reagerer jeg ikke på :) Staselig hund,hoppende glad og veldig kjælen. Portugisisk vannhund er også allergivennlig....så det fins typer som muligens går. :) Du skriver morsomt om det som opptar deg :)

Anne-Berit sa...

Veldig synd at du ikke kan ha hund,for det er så givende,og det er virkelig vitenskapelig bevist at folk både får bedre blodtrykk,og er friskere både fysisk og psykisk når de har hund.
Her i huset har vi to Shetland Sheepdog-tisper,og de er så herlige.Ha en fin dag!

BROCANTE sa...

Her har du jo vært innom de fleste arter på leting etter det perfekte kosedyr for deg. Det eneste jeg kommer på som du kanskje ikke har vurdert er ----- reptiler! Du som er hageglad i tillegg. En Boa eller Anaconda passer fint mellom laaaange potetrender for eksempel.... Fra spøk til alvor - klart det koselig med dyr i huset, men det følger en masse ansvar med dem - og man blir utrolig bundet! Kanskje du kunne vært barnevakt litt oftere - bare sånn for å nyte det i korte stunder?

My New England Dream sa...

Veldig koselig med dyr, selv om jeg nok selv kommer til å sverge til en katt eller to.
Det ligger en liten ting å venter på deg inne hos meg:)

Heidi-anitha sa...

Lykke til med valget:) Håper du får drømmen din oppfylt, og at det blir en vakker og god bestevenn :)

stor klem White vintage

Benedicte sa...

Hei.
Har en utfordring til deg i bloggen min :-)

klem fra Benedicte

Randi sa...

Det finnes hunder for de som er allergiske...så fatt mot...en dag skal du se drømmen går i oppfyllelse. Det er jo ingen uoppnåelig drøm..:-)

Ha en fin kveld