En pinnedyrhistorie

Mens jeg har innehaging og potter om til den store gullmedalje her tenkte jeg å gi fra meg et lite livstegn. Jeg har fått masse muntlige etterlysninger fra venner og familie som lurer på hvorfor jeg ikke blogger. Det er jo hyggelig når de ringer for å høre hvor innleggene blir av. Sant å si er det texas både hjemme og på jobben,nå skal jeg også holde kurs på kveldstid sammen med en kollega, så her går det unna. Men det er jo veldig kjekt også. Så da forstår dere sikkert at det er spirene og pelargoniene som har fått resten av oppmerksomheten når jeg har litt ledig tid. (jeg har bilder men har ikke klart å få dem innpå pc-en ennå, men det kommer. Jeg sliter fremdeles litt med teknikken.)

Jeg kan bare si det med en gang at i dag er det hverken interiør eller hage jeg blogger om, så dersom du ikke vil lese mer er du velkommen igjen en annen dag når jeg blogger om det igjen. Jeg vet ikke om noen av dere husker at jeg hadde et innlegg for en tid tilbake som het : jeg vil ha en liten hund. Det finner du her. Hvor jeg forteller om min og barnas kjæledyrønske, som er vanskelig å innfri siden barna mine er allergiske. Gjennom en kollega på jobben og et prosjekt vi hadde der kom vi over det jeg trodde ville være det perfekte kjæledyr. I slutten v tidligere nevnte innlegg lovet jeg å fortelle om alle mine 200 små og litt større venner som jeg nå har strevd veldig med å finne gode hjem til. VI FIKK OSS NEMLIG FIRE SMÅ PINNEDYR !

Som på åtte måneder ble til 200 og vel så det, det var da vi sluttet å telle.

Slik ser de ut. De er grønne eller brune og ser akkurat ut som en liten gren eller pinne. De har seks ben med sugekopper, noe som gjør at de kan gå overalt, vegger, tak, grener ..... der de kommer til. Foran har de hode med antenner, øyner og munn. De er ca 10 cm lange når de blir voksne, noe som tar ca fire måneder fra de klekkes ut av eggene.

Og de er mange Hvert eneste pinnedyr kan legge over 1000 egg hver, og de er veldig levedyktige. Eggene klekkes etter to-fire måneder. Disse pinnedyrene lever ca 1-2 år.

De er formet som en pinne for å ha det som kamuflasje, men de kan også legge seg helt flat ut og "spille" død, for å lure fiender (som vil ha dem i kosten)

En annen måte er at de gynger slik som grenene i vinden, så dersom du blåser på dem så begynner de å "danse" med det samme.

De krøller også halen opp bak seg for å se ut som en skorpion og på denne måten skremme vekk fiender. Det er noen ganske tøffe innsekter.

Her ser du både voksne, halv voksne og babyer.

Pinnedyrdamene trenger ikke ha menn i livet sitt for å bli flere, de kloner bare seg selv. Så slenger de eggene fra seg akkurat hvor de vil, og etter to-fire måneder kryper et nytt lite pinnedyr ut. Det er bare et minus med denne måten og det er at det bare blir ho kjønn født på denne måten. Fra et knøttlite egg nærmest vrenger en liten pinne på 2 cm seg ut. Det er utrolig fascinerende. For ordens skyld så kan de også pare seg med hanner, som er sjeldne. Da får de både han og ho kjønn blant etterkommerene. En vet når pinnedyrene begynner å legge egg, for da blir de knallrøde på lårene. Noe som er ganske stilig også.

Pinnedyrene kan fort miste en fot eller to, men skal ifølge oppslagsboken klare seg godt med bare tre, huff. De vokser fort, og skifter ham akkurat slik som slangene. Da henger de seg etter en gren, og åler seg ut av skinnet som blir hengende igjen. Dermed ser det ut som om det er to pinnedyr, en vanlig og en gjennomsiktig, det er utrolig stilig å se på.

Pinnedyrene kommer fra tropiske områder av verden, blant annet Vietnam, og de tåler ikke kulden her. Skulle noen rømme er det med andre ord veldig uheldig. De bor i egne terrarier som en får kjøpt for en rimelig penge, og bunnen dekkes med bark, sand eller kattesand. De skal ha det fuktig og får seg en dusj i ny og ne. De spiser grønne eføyblader. Det er ikke mye stell med dem så lenge de er fire, da plukker en blader en gang i uken og legger inn i buret, og dusjer dem av og til. Buret kan det gå to måneder mellom hver gang en trenger å skifte på, så lenge en er nøye med at maten ikke råtner. Eføybladene tørker jo bare inn og er faktisk ganske dekorativ. Syns vi før de ble flere hundrede, da var det mer arbeid og styr. De bitte små kommer seg ut av buret, så de måtte stadig fanges inn og puttes inn i buret (vi flyttet dem etterhvert som de ble klekket for vi ville ikke ha dem luskende rundt i huset). Likevel var det en og annen som kom seg ut og da engelen våknet av at noen så på henne en morgen syns hun det holdt. Det satt nemlig et pinnedyr der og så på henne. Det var barnas jobb å stelle dem og gi dem mat, men hadde det vært en hund vi hadde fått oss så hadde den lidd, for etterhvert som de ble mange gikk barna lei. Det gjorde lisemor og da hun tok en pinne på fersken blant de ny sådde staudene sine.

Så begynte jakten på nye hjem, for som jeg sa til barna ; så lenge vi har tatt dem i huset må vi ta vare på dem og sørge for at de har det bra til vi får gitt dem vekk. Heldigvis ordnet det seg med en dyrebutikk som tok imot alle sammen. Takk og lov. Vi fant i løpet av de to ukene som er gått siden de flyttet seks små rømlinger, men da orket ikke jeg mer og sa til barna mine at de ser ikke så frisk ut, jeg tror vi må avlive dem. Så de ble skylt ned i do. Det er ikke noe jeg er stolt av.

Vi fikk de små pinnene fra jobben min der vi hadde et prosjekt om de små over et halvt år. Barna elsket det, og vi forsket og undersøkte alt vi kunne. Vi fikk tilsendt undervisningsmateriale fra NTNU i Trondheim som var laget for skoler, men som enkelt kunne omgjøres til å passe for barnehagebarn. Dermed klekket det masse små der også, som vi stelte og ga vekk etter plakatoppheng der det stod : pinnedyr gis vekk til absolutt dyrevenner. Barna fikk hvert sitt bur som de gjorde klar og hadde ansvaret for å mate og stelle alene, og det klarte de alle. Det bel mange turer etter mat til dem. Barna tok dem også med hjem, jeg og mange av de andre kollegaene mine tok med seg hjem, vi sendte til andre barnehager, og kom på tv og i radio med prosjektet vårt. Da skulle dere sett lisemoren, med flekker på genseren (som var ren om morgenen vel og merke) uten make up og nærmest paralysert av det enorme kameraet jeg fikk opp i fjeset. Jeg hadde ikke regnet med at de skulle filme meg, for jeg forklarte kameramannen inngående at det var barna foreldrene ville se på tv, og at de klarte fint å svare på spørsmålen. Dette var barnas prosjekt og jeg var så stolt av dem da de fortalte villig og ivrig ivei med stor faktakunnskap til tv-folkene. Innslaget ble sendt på NRK-hordaland og Norge i dag, og barna var veldig krye da de fikk se seg selv på tv. Så pinnedyrene våre er faktisk kjendisser.

Men nå er pinnedyreventyret over for min del, etter en runde på jobben og en hjemme. Barna mine og jeg er tilbake på start angående kjæledyr, selv om engelen påstår hardnakket at med en hund er det noe helt annet, den hadde hun ikke glemt å fore, nemlig....... !