Ta en busk og la den vandre

Jeg har en god venninne som bor like i nærheten av meg. De kjøpte huset sitt like etter at vi skaffet oss tomten her, og det er ganske supert å flytte til et nytt sted når man kan ta litt av omgangskretsen med seg. I hagen til min venninnes hus var det mange flotte Rhododendronbusk som hadde stått der noen år.Men hun ble nødt til å fjerne noen av dem. Vil du ha en til hagen din ? spurte hun meg. Jaaaaa, svarte selvsagt jeg henrykt. Men min kjære ble langt fra henrykt. Vi har jo ikke plass til den svære busken der, sa han. Og hvordan hadde du tenkt at vi skal få den ned her egentlig ? Ehhhh................. nei.......... frakten kan jo bli vrien, men plass har vi, den skal stå i det store bedet mot veien og hindre innsyn mot frokostplassen, svarte jeg. Det er jo ikke alltid like greit for en mann å ha en hagegal kone. Særlig ikke når den hagegale trenger hjelp av de sterke musklene hans.

Dere som har fulgt med på bloggen min en stund vet jo at jeg har en frokostplass jeg er svært glad i og viser ofte. Og selv om jeg har vokst opp midt i Bergen sentrum og liker å ha litt folk rundt meg, hadde jeg nå fått for meg at jeg skulle ha litt le når jeg satt og koste meg på frokostplassen, som dere ser på bildet over. På høyre side er det en høy mur, og der er et bed mot veien (det er heldigvis en gang og sykkelsti med tilkjørsel til husene her) som ligger høyere enn uteplassen. Det er ikke mye trafikk, men fordi det likebortenfor ( 6 hus og hager lenger borte) er en hovedveien og et buss stopp, så går det i perioder litt folk forbi. Jeg så derfor for meg en grønn vegg som skjermet meg mens den samtidig blomstret villig. Bedet mitt er fjorten meter langt og en og en halv meter bredt, så hvorfor vi skulle bekymre oss for plassen var ikke logisk for meg. Venninnen min er ganske handlekraftig, så hun overtalte både min og sin egen mann til å ta hele busken inn i varebilen til mannen hennes og kjøre den ned. Går helt fint det, sa mannen hennes oppmuntrende til min. Busken ble gravd opp, fraktet ned til meg og gravd ned igjen. Da så den ut som om den alltid hadde stått der. Og den skjermet så fint mot veien.

Lisemoren var så fornøyd så fornøyd.

Den er hvit og blomstrer tidlig i sesongen. Ikke lenge etter at vi flyttet den blomstret den villig. Det samme gjorde den året etter. Men så begynte den å kaste bladene, og bladene ble gule, brune og full av svarte flekker. En nabo anbefalte meg å kutte den helt tilbake og se om det hjalp. Jeg gjorde som hun sa, og lot bare litt av stammen med to grener være igjen. Året etter fikk den noen grønne, blanke, friske og nesten dobbelt så store blader tett i tett. Den vokste og så ut til å trives igjen.

På bildene i dag kan dere se hvor vakker den er i år, som er det første året den blomstrer etter at jeg kuttet den ned. Den har ennå en stund før den vokser seg stor igjen, men nå ser den heldigvis ut til å trives. Noe som skulle bare mangle så godt stell som jeg gir den.

Jeg har hatt litt problemer med å legge igjen kommentarer denne uke, jeg kommer jeg ikke inn på kommentarfeltene. Men det går som regel når jeg prøver igjen noen ganger. Forferdelig irriterende. Jeg regner med at det er forbigående. Denne uken har vært veldig travelt, og den lille tiden jeg har hatt til overs har jeg brukt i hagen, som har vært utsatt for sjokkerende mangel på omsorg alt for lenge. Ugresset har hatt fest og fraktet alle vennene sine inn med ekspressbuss eller noe. Sukk. Men nå skal jeg ta en ordentlig opprenskning.

Ønsker dere alle en god helg. Min skal tilbringes i hagen.