Førjulshygge

Her er et bilde fra julen i fjor. Da hadde jeg huset ferdig til fjerde søndag i advent. Mye fordi jeg ikke lenger orker alt rotet som følger med pyntingen på lillejulaften. For ikke snakke om ryddingen og støvsugingen til langt på natt. Min erfaring er at det blir det lett eksplosiv dårlig stemning av, og det har jeg endelig lært å unngå. Dere ser sikkert at gardinene ikke kom opp igjen i fjor. De ble tatt ned og vasket, men så rakk jeg ikke mer. Da hadde jeg ikke fått tid til å kose meg med barna mine. Vi har ikke innsyn, så jeg sa til meg selv at er det noe som aldri blir stjålet eller brenner opp, så er det oppvasken og uopphengte gardiner. Dermed lot jeg set fare. Lillejulaften vil jeg bare kose meg og slappe av. Vi har de siste to årene derfor gjort alt klart til siste søndag i advent, og det er planen i år også. I fjor var det ekstra bra, for da kom hele familien min på førjulsbesøk, og vi fikk sunget alle julesangene og gått litt rundt juletreet.

Fordi vi er en storfamilie er det ofte vi ikke rekker juletregangen på julaften. Dessuten elsker vi å synge og spille sammen. Syns bildet over er så nydelig. Det er av min ene søster med barna våre rundt seg, mens de synger og hun spiller på min stolthet : pianoet.

Det pianoet har jeg og min mann fått i gave. Jeg hadde lenge ønsket meg et piano, selv om jeg ikke kunne spille på det. Den saken fikser jeg når det kommer i hus tenkte nemlig jeg optimistisk. Jeg spiller da mange andre instrumenter og leser noter utmerket. Det var en god plan............

Saken var bare den at da pianoet kom i hus krevde det masse masse masse øving. Jeg orket bare bittelitt øving og dermed gikk det seint. Jeg klarer å hangle meg gjennom noen sanger, og det er grit nok. Men jeg hadde jo sett for meg alle de flotte og kjente stykkene til diverse komponister. Men det tror jeg blir når jeg er pensjonist, eller muligens bare i drømmene mine !

Her synger snupien, engelen og Annalurven mellom juletrær og amaryllis.

.

Men pianoet er kommet for å bli. Det kler hjemmet mitt og blir spilt på hver eneste uke av min andre søster, som jeg er nabo med. Hun syns hun må passe på at det holder seg fint i klangen og at det er for gale at det bare står der. Hun tok begge oss søstrene sine i pianoskole samtidig (hun er musikklærer) og som dere ser over var det suksess for en av oss. Hun fikk pianoet som en skikkelig romantisk overaskelsesgave av kjæresten på julaften for noen år tilbake. Kanskje det er derfor hun ble så fort god ? Hun høres iallefall ut som Leif Ove Andsnes, mens jeg sliter som en gal med koordineringen. Det er rett og slett ikke enkelt å få høyre hånd til å samarbeide med venstre, og få øynene til å se på en hånd hver. Bare prøv ! I mellomtiden, mens vi venter på at jeg på mirakuløst vis skal få svung på spillingen, trøster jeg meg med at det er ikke så mange som har egen husmusikant, for ikke snakke om to egne husmusikanter. Men det har jeg, he, he.

I blå kjole tripper lille fryktløsen vår fornøyd rundt juletreet sammen med fetter og kusinegjengen.

Her på bildet over spiller min egen huspianist, nabo og mamma til snupien, på pianoet mens vi andre går rundt treet. Snart er det tid for å sette opp et nytt tre. Gjett om jeg gleder meg.

Med ønske om en stressfri adventstid for flere enn vår famile.

Velkommen igjen.